Stikkordarkiv: økonomisk uavhengighet

Nåtid og framtid — To spørsmål å stille seg selv

Som jeg skrev om forrige uke, gir økonomisk uavhengighet frihet. Men veien fram til denne friheten kan føles ganske rigid. Historiene om de som har oppnådd full økonomisk uavhengighet i ung alder handler gjerne om år med veldig mye jobbing, tøff sparing og ekstremt lite forbruk. Et betimelig spørsmål å stille de som vil gå denne veien er om framtidas mål ikke går på bekostning av det å ha et bra liv her og nå?

Ta for eksempel Jacob Fisker, mannen bak Early retirement extremeHan ble økonomisk uavhengig på en begrenset forskerlønn i en alder av 30 år og valgte å pensjonere seg som 33-åring. Det er både imponerende og inspirerende! Men midlene han måtte ty til for å klare dette vil nok ikke alle takle. Å selge bilen og kutte ut gourmetmat til hverdags kan (og bør) de fleste nok vurdere. Men kunne du tenke deg å gå en time hver vei til jobb for å spare busspenger? Eller spise linsesuppe seks dager i uka for å spare matpenger? Hva med å bo i en husvogn? Jeg liker både spasering, linser og campingliv, men dette blir for meg for store offer. Jeg har andre ting jeg vil bruke to timer på hver dag enn å gå, jeg trives best med litt variasjon i matveien og jeg trenger litt mer rom rundt meg der jeg bor.

En hjelp til å gjøre avveininger mellom ønsket om økonomisk uavhengighet en gang i framtida og det å ha det fint her og nå, kan være å stille seg følgende to spørsmål:

  1. Hva ville du gjort hvis du måtte jobbe hver dag resten av livet? Hva hadde du valgt å jobbe med, som ville gitt deg glede og mening i livet?
  2. Hva ville du gjort hvis penger ikke var et hinder? Hvordan ville du brukt dagene for å fortsatt føle mening i livet?

Disse spørsmålene kan hjelpe deg å finne svar på hva som virkelig teller i livet ditt. Svaret på det første spørsmålet for min del er å ha det samme yrket som jeg har nå. Men når jeg tenker etter, ville jeg sørget for et lavere tempo enn jeg har i min arbeidshverdag i dag. Jeg ville hatt tid til å utøve yrket mitt med den kvalitet jeg ønsker. Tid til lunsj med kolleger hver dag og oftere tid til lengre kaffepauser, hvis en kollega hadde noe de trengte å snakke om. Alt i alt en arbeidssituasjon som gjorde at jeg kunne føle at jeg gjorde en god jobb og var en god kollega hver dag, og som ikke hadde ført til at jeg var tappet for energi hver ettermiddag.

Hvis penger ikke var noe hinder, ville jeg som tidligere diskutert kjøpt meg mer frihet og mer fritid. Men jeg ville nok fortsatt valgt å utøve faget mitt. Ikke nødvendigvis åtte timer hver dag, og ikke nødvendigvis for næringslivet. Kanskje heller i et eget prosjekt eller for en ideell bedrift. Men faget mitt er jeg glad i og er noe jeg ville ønsket at skulle være en del av mitt liv, enten jeg måtte jobbe resten av livet, eller ikke måtte jobbe i det hele tatt.

Ved å reflektere rundt disse spørsmålene kan det hende du finner en ny vei for å få det livet du ønsker. Kanskje finner du til og med ut at du har eller kan få den situasjonen du ønsker allerede, som i historien om fiskeren og forretningsmannen?1 

Målet mitt er å ha det bra her og nå, samtidig som jeg tar beslutninger mitt framtidige jeg vil sette pris på. Derfor jobber jeg fortsatt fulltid, selvom jeg kanskje kunne trappet ned, og sparer mest mulig. Men jeg fokuserer også på å gi plass til annet i livet enn jobb. Og jeg sparer meg ikke til fant!

 

1Forretningsmannen og fiskeren

Det finnes mange varianter av historien om forretningsmannen og fiskeren, men alle har den samme grunnfortellingen: En forretningsmann er på ferie i en fiskelandsby. Det kan være i Spania, Mexico eller Brasil. Der ser han en fisker gå i land med en stor tunfisk. Forretningsmannen blir imponert. «Hvor lang tid tok det deg å fange den?» spør han fiskeren. «Åh, en liten stund,» svarer fiskeren. «Hvorfor drar du ikke ut og fisker mer?» spør forretningsmannen videre. «Fordi jeg har fått nok fisk til å fø meg og familien min i dag. Nå kan jeg bruke resten av dagen til akkurat det jeg vil. Og hva skal jeg med mer fisk?» spør fiskeren tilbake. «Du kan selge den og tjene penger,» svarer forretningsmannen. «Med de pengene kan du kjøpe deg flere båter og ansette folk som kan dra ut å fiske for deg og dermed tjener enda flere penger. Med de pengene kan du bygge en hel fiskeflåte som du kan selge og bli veldig rik.» «Og hva skal jeg gjøre etter det?» undrer fiskeren. «Da kan du ta det med ro, nyte livet og bruke dagene til akkurat det du vil,» svarer forretningsmannen. Fiskeren ser overrasket på forretningsmannen. «Er ikke det det jeg allerede gjør nå?»

Frihet og økonomisk uavhengighet

Jeg ønsker meg mer frihet. Fordi frihet er nødvendig for kunne få et balansert liv. Jeg vil ha frihet til å prioritere mer tid med familien. Frihet til langdrøye sommerferier og langhelger på hytta. Frihet til å ivareta helsa mi. Frihet til å drive med hobbyer som jeg liker, lese alle bøkene jeg har lyst til og besøke venner så ofte som jeg kunne tenke meg. Ønsket mitt er ikke å bare fokusere på meg og mitt. Jeg ønsker også å bruke evnene mine til noe som er positivt for verden. I min ideelle situasjon har jeg full frihet til å bestemme hva jeg bruker kompetansen min til, når jeg bruker den og hvordan jeg bruker den.

Mesteparten av friheten jeg ønsker meg handler om å få mer tid som jeg styrer selv. Å eie min egen tid! Tid kan frikjøpes med penger. Derfor tiltales jeg av økonomisk uavhengighet. Det vil si å ha så mye penger at jeg ikke trenger å jobbe mer, hvis jeg ikke vil.

Hva skal til for å bli økonomisk uavhengig?

Å bli økonomisk uavhengig som en normal person fra vanlige kår med en gjennomsnittlig jobb er ingen enkel oppgave. Det innebærer mange år med fokus på å få mest mulig ut av lønnsinntektene som kommer inn hver måned. Fokus på å maksimere gapet mellom inntekter og utgifter, så mest mulig kan gå til sparing og investering. For å bli fullstendig økonomisk uavhengig må du generere passive inntekter eller få nok oppsparte midler til å kunne leve uten å gjøre lønnsarbeid. En tommelfingerregel hvis du skal bruke aksjemarkedet for å nå dette målet, er at du må spare opp 300 ganger månedlig forbruk. For min del tilsvarer det ca 8 millioner kroner (6 hvis boliglånet er nedbetalt). 

Økonomisk uavhengighet ≠ tidlig pensjonering

Når en leser om økonomisk uavhengighet kan en få inntrykk av at å ha som mål å bli økonomisk uavhengig er det samme som å ha mål om å pensjonere seg tidlig. Det finnes etter hvert mange eksempler på folk som har blitt økonomisk uavhengige og pensjonert seg når de er 50, 40 eller til og med 30 år. Men økonomisk uavhengig er ikke det samme som tidlig pensjonering. Økonomisk uavhengighet gir deg muligheter, og tidlig pensjonering er en av disse mulighetene du kan velge å benytte deg av.

Jeg vet ikke om jeg ville sluttet å jobbe nå hvis jeg kunne. Det kan være utfordrende å plutselig ikke skulle jobbe mer i ung alder. Bloggeren Mad fientist, som ble økonomisk uavhengig og valgte å slutte å jobbe i en alder av 34, beskriver utfordringene godt i blogginnlegget Valuable Lessons from My First Year of FreedomI starten følte han et tomrom og fikk en slags angstfølelse av å ikke skulle gå på jobb. Etter hvert fant han en form på livet som han trives med. I kommentarfeltet deler andre som har blitt økonomisk uavhengige og valgt å slutte å jobbe sine erfaringer. Noen har funnet roen, mens andre synes det er vanskelig å finne mening med livet når de ikke lenger har jobben som et fast holdepunkt.

Siden jeg var liten har jeg tenkt at jeg må velge et yrke som jeg kan trives med gjennom hele karrieren. «Jeg vil ikke ende opp med å bruke de siste ti årene i arbeidslivet til å telle ned til jeg skal pensjoneres,» har jeg tenkt. Yrket jeg har valgt føles meningsfylt og jeg trives stort sett godt med det jeg gjør. Samtidig ønsker jeg økt frihet i jobbsammenheng og mer kontroll over egen tid. Jeg kunne tenke meg å være i en økonomisk situasjon som gjør at jeg kan trappe ned jobbingen eller velge en dårligere betalt jobb med mer frihet og lavere tempo, som gir meg mer tid og krefter til familie og egne interesser.

Økonomisk uavhengighet et kontinuum

Å spare opp 8 millioner vil ta tid! Den gode nyheten er at du trenger ikke spare opp så mye, for å bli mer økonomisk uavhengig enn du er i dag. Økonomisk uavhengighet er nemlig ikke et enten/eller-spørsmål. Det er et kontinuum. Du kan være mer eller mindre økonomisk uavhengig. Hvis du har lån til langt over pipa, vil slite hvis renta går opp ett prosentpoeng og har basert økonomien din på store lønnsøkninger og høy inflasjon, er du lite økonomisk uavhengig. Hvis du helt fint hadde taklet å miste jobben eller ta noen måneder ulønnet permisjon, har slack i økonomien til en jordomseiling et år og gjerne kan bytte jobb til en som er dårligere betalt uten å miste nattesøvnen, er du mer økonomisk uavhengig.

Å tenke på økonomisk uavhengighet som et kontinuum gjør det litt mer realistisk og håndgripelig. Du trenger ikke ha spart opp hele 300 ganger månedsforbruket ditt for å bli litt mer økonomisk uavhenging enn du er i dag og eie litt mer av tida di enn du gjør nå. Bare det å starte med å spare opp en buffer gir deg litt mer frihet enn hvis du ikke har sparepenger i det hele tatt.

Jeg har kommet dit hen at jeg fint kunne tatt et år eller to ulønnet permisjon fra jobb hvis jeg ville. Det er en fin tanke! Men enda finere er det at når jeg først har kommet så langt i sparingen, går det raskere og raskere å bli enda mer økonomisk uavhengig. Samtidig vet jeg ikke helt hvor langt jeg vil ta sparingen eller om jeg i det hele tatt vil ende opp med å bruke sparepengene til å bli kjøpe meg mer frihet, eller til noe annet. Men uansett så er tanken om økonomisk uavhengighet veldig motiverende. Derfor gir jeg meg ikke med sparingen ennå!

Les også: Nåtid og framtid — To spørsmål å stille seg selv

Hver måned legger jeg ut en status på sparingen min.

Hvorfor sparer jeg?

Det var aldri mye snakk om sparing i familien jeg vokste opp i. Hvis jeg fikk penger til bursdagen, var spørsmålet sjelden om jeg skulle spare dem. Hvis noe ble snakket om, var det som regel hva jeg skulle bruke dem til. Når det er sagt, fikk jeg ikke så mye penger. Jeg fikk faste ukepenger fra 6-års alder, men sjelden pengegaver utover det. Da jeg etter hvert fikk meg ekstrajobber og sommerjobber, ble det til at lommepengene opphørte og jeg måtte bruke pengene jeg tjente på det jeg mer eller mindre trengte. Som klær og skolesaker, men også konserter, kino og andre festligheter. At jeg måtte betale dette av egen lomme, syntes jeg var greit. For jeg hadde også lært at alle skal bidra med det de kan. Som 19-åring flytta jeg hjemmefra for å studere med noen få tusen kroner på sparekonto.

Det manglende fokuset på sparing tok jeg med meg inn i voksenlivet. Ikke at jeg lærte å bli en sløser, det var aldri noen luksusfelletendenser i barndomshjemmet mitt. Bare at det å spare ikke var på agendaen min. Det var alltid «nyttige» ting å bruke pengene på. Jeg brukte aldri mer enn jeg hadde. Jeg har aldri tatt opp forbrukslån og kredittkort fikk jeg for første gang av arbeidsgiver da jeg begynte i fast jobb etter studiet. Men jeg sparte heller ikke noe særlig, selvom jeg tjente gode penger på ekstrajobber mens jeg var student.

Les også: Hva hvis…

Det er ikke så ille som det kanskje høres ut. Jeg arvet litt penger i begynnelsen av 20-årene, og disse satte jeg rett på en sparekonto. Jeg har også spart i BSU, som fortsatt står urørt. Men det er først de siste fem årene at jeg har fått øynene opp for at jeg bør fokusere aktivt på å ikke bruke opp alt jeg får inn på kontoen hver måned. Skiftet i mentaliteten er blant annet inspirert av mannen min, som alltid har vært flink på sparefronten.

Så hva sparer jeg til?

Jeg har tidligere beskrevet de nokså ambisiøse sparemålene mine for 2017. Jeg skal spare minst 52,5% av lønna mi. Det hårete målet mitt er å øke egenkapitalen min med 200 000 kroner i løpet av året. Men jeg skrev ikke noe om hvorfor jeg sparer. For å være ærlig, har jeg ikke noen konkret plan for sparingen. En viktig driver er at jeg ønsker å ta inn på mannen min. Ideelt sett mener jeg det bør være økonomisk likhet i et forhold, og det er ingen grunn til at mannen skal spare mer enn jeg. Men hva jeg sparer til, har jeg ikke landet på ennå.

Når det er sagt, så tiltales jeg av tanken på økonomisk uavhengighet. Dvs. å ha en økonomi som gjør at jeg kan klare meg økonomisk uten å jobbe — hvis jeg skulle ønske. Det må gi en fantastisk frihetsfølelse!

Les også: Frihet og økonomisk uavhengighet

Hvis jeg hadde vært økonomisk uavhengig, kunne jeg valgt jobb helt etter hjertet og ikke tenkt på lønnsslippen. Jeg kunne også valgt å jobbe redusert eller ikke i det hele tatt. Den ekstra tida kunne jeg ha brukt på egne prosjekter. Eller jeg kunne innvilget meg selv langsomme morgener med pjokken, avisa og en god kopp kaffe. For å ikke tappe de økonomiske reservene mine, hadde jeg måttet leve et mer minimalistisk liv. Forbruke mindre, og med det forurense mindre. En positiv bieffekt hadde dermed vært også at jeg også hadde levd mer bærekraftig.

Samtidig kan jeg også tenke meg et større sted å bo. 3-roms leiligheten begynner å føles trang. Venner og bekjente kjøper seg flotte rekkehus og hus, og jeg må innrømme at jeg blir litt misunnelig. Tenk så deilig med litt mer rom rundt seg! Og kanskje en hageflekk? Men hvis vi går for større bopel, blir det ikke noen økonomisk uavhengighet på en stund. Et hus eller rekkehus vil også innebære større ansvar og mer vi må bruke tid på å holde i orden. Og for å ikke blakke oss fullstendig, hadde vi trolig måttet flytte lenger ut. Det vil innebære lenger reisevei til jobb. 

Hva jeg skal bruke sparepengene til er altså et dilemma som krever nøye vurdering. Enn så lenge holder jeg derfor på at jeg skal spare for å få like mye egenkapital som mannen min. Så kan jeg heller finne ut av hva jeg vil bruke pengene til etter hvert. Problemet (eller fordelen?) er bare at mannen også fortsetter å spare, så det er et mål i konstant bevegelse…

Foto av SpareBank 1 lisensiert under Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-DelPåSammeVilkår 2.0.